Det digitalt overtente samfunn

Komikeren Jim Carrey uttalte i dag, at det har blitt alt for enkelt å sette verden i brann. Det er desverre, ingenting komisk med denne uttalelsen. Med veksten av sosiale mediers nedslagskraft og kreftene som samles i en normalt informert befolkning, er skremmende for en hvilken som helst sivilisasjon. Spesielt for de som ikke har tatt inn over seg, hva den digitale revolusjon egentlig innebærer. Den radikale åpenheten samfunnet nå har beveget seg inn i, skremmer gamle maktstrukturer. Inn i en forvitring, vår verden ikke har sett maken til i verdenshistorien.

Hva er så premissene for å sette verden i brann?

- At sosiale medier er uomgjengelig i et moderne samfunn er utvilsomt. Samtidig som de ikke gir individuell konkurransefordel (relativt sett). Og dette første resonnementet er basert på følgende grunnleggende premisserer . Hvilke krefter former utviklingen i dagens globaliserte samfunn?
Hvordan bidrar media til denne utviklingen i samfunnet? Hvilke type informasjon vil endre samfunnet vårt, og hvordan vil det kunne skje?

Vi har et alvorlig problem hvis vi ikke har et toalett hjemme. Men beboerne i huset blir ikke mer funksjonsdyktig av å øke antallet toaletter. Det fornødne blir bare gjort oftere. Slik er det også med tilgangen til sosiale medier.

- Det andre premisset er; At alle samfunnsinstitusjoner - her kan vi nevne eksempler som politiet, ekteskapet, lutefisk, jula og Apple - bygger på samfunnsnyttige avtaler eller kontrakter mellom mennesker. Alle slike er i ferd med å endres. De manipuleres av alle impliserte. De dereguleres dramatisk.

- Det tredje premisset er; At nye verdier kan skapes i nye fellesskap av mennesker på tvers av alle kjente grenser og inndelinger. Det oppstår nye stammer - ikke bare i form av Hells Angels - som er like overalt og som du møter overalt. Det nye samfunnet har nemlig etablert helt usynlige stammer i en skala folk flest ikke kan fatte.

Det er kommet en ny tid der politikken ikke lenger er like relevant for folks trygghetsfølelse. Fremveksten av "selvforsynte" stammesamfunn og klaner som den største selvfølgelihet har sine egne lover og regler. De opererer ikke lenger i ytterkanten av samfunnet. De ER samfunnet.

Nyføydalismens sikkerhetssgrenser

Følgene av alt dette, av all denne ofattende digitale sosialiseringen? Av dereguleringen? Og av den nye utkrystalliseringen av stammesamfunn? Ligner ikke dette på en nyføydalisme?

Våre medmennesker utgjør en nå en ny type mennesker som med stor kraft påberoper seg full frihet til å vite, gå, gjøre og være slik de selv vil. Den gode nyheten er jo at dette er marginalt politisk styrt. Den dårlige nyheten er at disse nye (stamme)folkene også skal behandles, styres, utdannes og motiveres av folk som helt tydelig "ikke har fulgt med i timen". Å bevege dette nye mennesket,ser ut til å kreve en annen type ledelse. Enn dagens politiske og byrokratiske miljøer er komfortable med og opplært for å takle.

Hvordan skal man lede og utdanne folk som er mer opptatt av å være, fremfor å gjøre?

Stammenes drivkraft

Stammesamfunnene er et uttryk for at konsensus i samfunnet stadig brytes ned. Og siden offentlig politikk i sine faktiske handlinger, ikke forpliktes til å få til sosial utjevning blir innsatsen til makthavere i hele den vestlige verden satt inn på inngjerding av marginaliteten. Overvåkningen av tale, ressurser og bevegelse er hovedindikatoren på siste fase i en slik utviling. For noen år siden var den store bekymringen for regjeringer og institusjoner at man ikke fikk til nok sosial inkludering og integrering. En drivkraft mot å skape et miljø der alle deltakerne ville føle samme identitet. Denne diskursen er nå behandlet som en ting fra fortiden. Når det er bevis for at økonomisk vekst genererer sosial utjevning. Denne ideen om samhold har nå mer, blitt forlatt til fordel for en  politikk for omfordeling av rikdom oppover. Nasjonalstatene bekymrer seg mindre og mindre for forverring av fattigdommen. Folk flest er veldig klare på at dersom den økonomiske veksten tar seg opp , betyr det ikke at vi er ute av krisen. Fattigdommen og arbeidsledigheten i de landene vi omgåes med til daglig, har økt enormt. Dette skremmer middelsklassene, som er lokomotivene i samfunnsutviklingen. Krisene der har bidratt til å innføre en politikk for akkumulering av marginalitet, tett fulgt av kriminalisering av eventuelle protester som folk måtte ha. Og en stadig sterkere sosial eksklusjon. Dette er kraftfulle ingredienser til nye verdenskriger. Dette viser historien.

Stammenes historie

Stammesamfunnene oppsto som genealogiske og demografiske fenomener i urtiden. I moderne tid oppstår disse samfunnene nå mer på bakrunn av ide og identitet. Jo mer matrialistisk samfunnet blir dess mindre rolle spiller ideen. Da har individet bare identiteten igjen. De kjemper ofte en fantasiløs kamp mot å bli et skremmende ID-nummer i rekken. Ringen er igjen sluttet. I moderne tid søker ennå mennesker stammetilhørighet i et idefelleskap eller noe som bekrefter deres identitet. Med så mange valg er det lett å bomme.

Individidualismens konformitet og stammesamfunns- tenkning har sterk grobunn i et samfunn med et overflod av lett tilgjengelige tilbud og ideer. Å bli ekstrem er ofte forventet.

Bare i Norge finnes over 180 strømleverandører og 250 ukeblader. I Sverige har vi 350 forskjellige typer øl i forretningene. I Europa er det 569 handelshøyskoler som alle underviser stort sett det samme og bruker de samme lærebøkene. Til og med alle Master- avhandlingene er stort sett ganske like oppramsinger av litteratur og selvfølgeligheter. Under slike forhold, er det bare å konstatere at det gjennomsnittlige fungerer ikke. Å være gjennomsnittlig er å gå døden i møte. På den andre siden går det heller ikke an å gjemme seg bort. Overflodssamfunnet vårt er blitt svært transparent. Det har en annen intressant effekt: "Uvilkårlig hemmelighold"

Et eksempel på dette er forklaringene til våre fremste embedsmenn og politikere ifm Gjørv- kommisjonens undersøkelser etter 22.juli 2011. Publikum får ikke lov den politiske ledelse å se disse forklaringene pga den mangfoldighjørelsen internett byr på, kan skade den nasjonale sikkerhet ved at embedsmenn i fremtiden holder sannheten om hva som faktisk skjedde for seg selv. Også dette trekket, vitner om manglende kunnskap respekt for utviklingen i samfunnet vårt.

I 1955 utførte Solomon Asch sitt klassiske studie på sosial konformitet der han rapporterte om oppsiktsvekkende funn. Etter annen verdenkrig var amerikansk psykologi opptatt av hvorfor så mange kunne følge de inhumane verdier som Hitler sto for. Asch teoretiserer over at mennesker har et så grunnleggende behov for sosial aksept at de var meget villige til forsake sine egne meninger til fordel for å føle tilhørighet i en gruppe eller ide.

Selve drivkraften har antagelig ikke endret seg mye. Men noe annet, er lønndommen rundt den. Den forsvinner. I forenklede sannheter. Som er det første premisset for å spre fundamentalisme.

Dagens unge vil hevde at det ikke finnes mer effektiv overtalelsesevne enn gjennomsiktigheten av et enkelt hjerte, av en oppriktig liv.

De usynliges timer er talt

Nicolas Sarkozy, Silvio Berlusconi, Mona Sahlin, Helmuth Kohl og Bill Clinton prøvde alle å gjøre "lure ting" i det skjulte (Reisekasser, partikasser og sigarkasser). De fikk jaggu svi.

"Det tredje rike" bygges i det stille. Nå heter det EU.  Når Tysklands føderalistiske tankegang, med det nye Europa kommer for en dag. Når dette skjer vil de mest nasjonalistiske statene i imperiet lage en oppstandelse som ikke kan stoppes.

- I det transparente samfunnet oppdager stadig flere, for sent, at det kan lønne seg å være etisk. Dett er antagelig den viktigste nøkkelen til å snu nett- sverte- kampanjene til ungene våre som sitter med stor øyeblikkelig makt uten særlig konsevenskompetanse (flokk dynamikk) på sosiale medier.

Forsvaret er kanskje på god vei til å forstå dette. Alt annet vil bli for kostbart for dem. Fordi internett, legger nå opp til fullstendig global tilgjengelighet på informasjon, alle varer og tjenester. Dette er fantastiske muligheter, for de med aksess og kjøpekraft. Men den stakkaren som BARE vil søke sin rettferdige minimumslønn, har en stor utfordring.

Oppskriften for å lykkes med sin virksomhet i global målestokk, har alltid vært å skaffe seg et midlertidig monopol. Et øyeblikk i tiden, der man er alene om å gjøre det man gjør. Køfribrikken og den norske Tripp-trapp-stolen var gode eksempler på dette. Det gjelder også det svært suksessfulle men også det midlertidige monopolet til Apple og Facebook.

I sin historiske tid - altså fram til mellom ti og femten år siden - kunne teknologi være et grunnlag for et vellykket midlertidig monopol (eks. Rikstelefon). Men kunnskapssamfunnet har sprengt denne muligheten. Midlertidigheten i et teknologituftet monopol er begrenset til svært kortvarige tidsrom og varer av erfaring fra tre uker til et halvt år.

Dette kan muligens leses som en verdikonservativ villfaren bekymring eller som et kampskrift mot nyliberalismens ekspansjon i samfunnet. Og den stadige økende sjevfordelingen av rikdom og makt.

Det er nødvendigvis ikke slik. Når vi nå står litt på utsiden og betrakter en samfunnsutvikling som går i "jetfart" med en formues- og forbruks- vekst hos "naboen" som kan skremme vannet av en. Forskjellen mellom fattig og rik er så stor at mesteparten av verdens befolkning ikke kan fatte det. De aller fleste føler at de ikke jeg greier å henge med på kjøret. De blir redd for å bli ekspress- stemplet som ressursfattige tusseladder.

Hva skjedde med "oss"?

Vi er skrudd sammen for medfølelse, IKKE for individualistisk selvinteresse. Darwin sa aldeles ikke at hovedtesen sin i Artenes opprinnelse var "Survival of the fittest". Det var det faktisk en kynisk forretningsmann, ved navn Spencer som ville mene, for å forsvare slaveri og raseoverlegenhet.

Darwin mente, at det var de mest medfølende som ville overleve.

For å opprettholde samfunnet over lang tid, må vi gjøre ting som ikke er til nytte bare for oss selv. Vi snakker om vårt samfunn som om det er fullstendig profittdrevet. Men disse forestillingene ser bort fra i hvor stor grad vårt samfunn baserer seg på forpliktelser.

I mitt nå over ti lange arbeid for krigsinvalide, har statens tarvelige behandling av denne gruppen gitt grobunn for at enhver oppegående person ikke ønsker å verve seg til noen som helst krigstjeneste for Norge. Hva er vitsen?
Det er klart at regjeringen har forøkt å lappe på denne skaden. Men det nytter ikke med "norgesplaster" når skipet synker.

Forpliktelser som skapes av empati er heldigvis de farligste av dem alle


Plikten og den usynlige hånd
 
Pliktfølelsen er unik for mennesket, fordi vi i motsetning til dyr kan forestille oss et liv etter døden. Dermed oppstår evnen til å handle for å bevare noe som strekker seg ut over ens eget liv.

Vi hører nå oftere og oftere at vi ikke lenger behøver plikter. Det mennesket før gjorde av plikt, kan det i dag gjøre av egeninteresse. Disse tankene har sine røtter i Adam Smiths «usynlige hånd». Etter Reagan og Thatcher har den usynlige hånden igjen blitt synlig. De brakte frem at det var mulig å hevde at egeninteressen må befris fra sine sosiale og politiske lenker. Deres politiske syn har bidratt til å øke forskjellene dramatisk, de siste 30 årene, mellom fattig og rik. Deregulering av bankene satte det hele i gang.

Dette truer pliktfølelsen mellom nasjoner til å finne felles løsninger både når det gjelder penger og innbyggernes sikkerhet.

Det finnes faktisk ikke noen kilder som kan peke på en tidsperiode i verdenshistorien hvor en omfordeling i slik skala har funnet sted. Og resultatet er en pågående global skandale som ikke ser ut til å eie skam. Er det rart, at noen blir forbannet? At folk retter sine angrep forbannelser mot feil synder, gjør saken dypere tragisk. Folk har derfor feilaktig og uvilkårlig begynt å angripe og nedkjempe plikten på nesten alle hold. Vi har ennå ikke forstått mitt noe omskrevne kategoriske imperativ: "Banken vinner, alltid".

Skylder vi bare banken? Ingen andre?

Hva med skjedde med plikten?

Det er viktig ikke å la områder som faktisk må drives av pliktfølelse, bli overtatt av profittdrevet politikk. Dette har en viss aktualitet i den norske debatten om politireformen, der det fra enkelte hold påstås at de har en ukultur og driver baklengs inn i fremtiden. Politiarbeid er en viktig støtte til plikten. Plikten til å opprettholde ro og orden. Ansatte, poltikere og media som gyver løs på Politiet fordi de kom for sent kan bli en betydelig trussel mot den generelle plikten. På global front ligger, akkurat nå, den omfattende resesjonen som den absolutt største trussel mot plikten. 

Det viktigste for den delen av vårt samfunn som drives av plikt, er at den overskrider innbyggernes individuelle livshorisont. At den favner en virksomhet som motiveres av vår avhengighet av andre mennesker, ikke bare her og nå, men over flere generasjoner. Pliktdrevne virksomheter kjennetegnes av at de er fordringer fra dem som ennå ikke er født til dem som etter hvert skal dø. Man kan se på foreldreansvaret som et opplagt eksempel på noe som er basert på slike forpliktelser.

Det store selvbedraget er å betrakte vår nasjonale sikkerhet som et produkt på markedet. Virkeliggjøringen av denne tanken har i løpet av kort tid gitt oss utallige utfall mot store norske institusjoner og skjerpet konkurranse mellom viktige bransjer i den norske statsadministrasjon for å maksimere tilskudd fra offentlige bevillinger. Mange av dem legitimerer sine skrøpelige handlinger med et språk som svært få egentlig forstår. De deregulerer plikten.

Sklir vår verden avgårde, på klisjeer?

(Ironisering) "Istitusjonene i Norge driver med Individorienterte Norske Verdier og Verdibasert ledelse. De har en Islamapologet og Fremmedkulturell orientering. Basert på Intrapsykologiske sekulære kristne kulturverdier hvor Folk flest høster av Sosialistisk elitisme fordi de også har anledning til en Naiv snillisme. Vår utenrikspolitikk drives fremover med Kirurgisk våpenpresisjon for å oppnå en eksponensiell Vekstpolitikk. Basert på Strålende Globalisering. JA... og det eksisterer kun et Marginalt Klimahysteri. Man lager heller et Visjonsprogram som har Synergieffekt for alle. Alle, skal nemlig med! Outsourcing må til for å få Levert varene og for å oppnå Kostnadseffektiv effektivisering. Alle må være Proaktiv og bidra til vår pågående Kvantitative strategievaluering. Alt dette gøres mulig fordi man har en Mindfull og Antirassistisk Karismatisk ledelse som stadig planlegger Kompetanserådgivning og Kunderelasjonsstyring for fagforeninga som utvikler sin Strømlinjeformede konsernmodell baset på genial Innovativ Markedssegmentering og Råsalg av Kunnskapsløftet."

Med dette språket er det ikke lett å forstå man egentlig er helsebyråd eller er saksbehandler i Forsvaret. De høres mer ut som at de holder på med produksjon av frossenpizza eller gummidekk.Institusjonene ser ut til å uaffisert og tære på den akkumulerte kapitalen av kunnskaper og vurderinger som bare kan forrente seg fra en generasjon til en annen. I det ligger selvbedraget. Og en fremmedgjøring - av en annen verden. Driver vi hele tiden og fjerner oss fra hverandre?

Vi kommer ikke unna at vi er avhengige av andre. Vår overlevelse som art, er betinget av at vi støtter og beskytter hverandre. Fordi det menneskelige samfunnet ikke er mulig, uten noen slike vilkårsløse forpliktelser. Den daglige livsutfoldelsen er styrt av moral og etikk. En etikk som er i endring. Dette gir store utslag på vår moral. Som medfører at det moderne mennesket ofte forveksler:

• være med å handle 
• plikt med respekt
• galt med uklokt
• rett med smart

Rettigheter har ennå i liten grad blitt forvekslet. Uansett kultur.

Steintavlene med "De Ti Rettigheter "

Man skal være kritisk til at det legges mer og mer vekt på rettigheter i stedet for forpliktelser.

En rettighet er selvfølgelig ikke mer verdt enn forpliktelsen den bygger på. En rettighet som ingen er forpliktet til å respektere er ingenting verdt. Det er derfor vår sivilisasjon bygger på ti bud, og ikke på ti rettigheter. Det er tydelig at mer og mer langtrekkende rettigheter tilskrives individene av mer og mer fjerne institusjoner som ikke har noen formell forpliktelse eller praktisk mulighet til å respektere dem. Utviklingen og brannen i mange land i midtøsten er muligens et godt eksempel på dette. Energien i radikalisering i disse landene bygger på at resonnementet; At vestlige vantro ødelegger verden med sin hedonisme, gudløshet og onde ekspansjon. Eller: "De vantro eier ikke moral". Og at de selv er fattige og fremtidsløse bidrar til å øke aggresjonen mot "de vestlige".

At dette, i ord, tar form av de opplyste prinsippers kamp mot uopplyste tradisjoner hindrer ikke at de som forbanner "de andre", risikerer å svekke bånd og forpliktelser mellom mennesker. Forpliktelser som er forutsetningen for at en rettighet - skal respekteres. For eksempel barns rettigheter som i nyere tid er fastlagt i spesielle konvensjoner.

Det er mulig man kan si at også barn (Barnekonvensjonen) på denne måten har rettigheter, men det er i så fall rettigheter som et barn eller en skadd soldat (Genevekonvensjonen) verken kan formulere eller kreve. I en slik konvensjon finnes knapt ordet plikt, heller ikke forpliktelse. Konvensjoner kan i prinsippet gi særgrupper all verdens rettigheter, men de kan ikke like lett produsere de forpliktelsene som er forutsetningen for disse særgruppenes sikkerhet, helbred og beskyttelse.

Arnestedet

Det moderne mennesket - «det nye mennesket» - har i stor grad liten fokus eller følelse på at det er en del av et større kollektiv som har basert seg på gjensidige forpliktelser gjennom årtusener. Med dette avkallet av ansvar, mister man ikke makt, også? Og dette fenomenet sprer seg nå fra lekeplassen og hele veien opp til Statsministerens kontor.

Jeg tror at dette mennesket har spredd seg sakte i oss alle. Et menneske som ikke lenger ser en forbindelse mellom hvem den er som individ og hvem man er i samfunnet, mellom sin frihet og sin avhengighet. De fleste av oss tror ikke et slikt individ er mulig, ikke i lengden. Enhver som har peiling på demografiens utvikling vil se dette tydelig.

Ikke som annet enn et symptom og overgangsfenomen. Vi kan bare leve slik hvis vi snylter på en gammel samfunnsorden, som dermed står i fare for å gå under. Også politikerne har abdisert, og overlatt oppdragelsen av samfunnet til mediene.

Vi ser konturene av et samfunn der de tradisjonelle verdiene ikke blir overført til neste generasjon. Her ligger det største potensialet og grunnlaget for noen som ønsker å sette verden i brann. Og ta makten tilbake.

Men dette ble jo også fortalt om generasjonen før oss?

Men det var ingen som tvilte på at man var en del av samfunnet. I dag ser vi derimot en utvikling der individet ikke lenger ser seg selv som en del av noe større. Ser vi ikke tydelig nå den første generasjon individer som ikke ser seg selv som samfunnsborgere, men som et produkt av seg selv?

Disse menneskene skal passe på oss i fremtiden. Deres moral og etikk vil styre hvilke inngrep de tillater seg selv å gjøre på oppdrag fra en makt. OG vi vil i nær fremtid omgi oss med usedvanlig kraftige "smarte" teknologier, som vil tillate oss å gjøre store og sofistikerte inngrep i politikk, kultur og hverdagsliv. Teknologien vil tillate oss å løse problemer på svært originale måter og skape nye incentiver for å få flere folk til å gjøre "de rette tingene". Men hvordan vil et slikt teknokrati påvirke vårt samfunn? Et samfunn som er smidd av dype politiske, moralske og uløselige dilemmaer? Fristelsen for at man i den digitale tidsalder skal forsøke å fikse alt fra kriminalitet og korrupsjon til forurensning og f.eks. livstil ved å benytte digitale kvantifiseringer og sporing? Eller å vidreutvikle spilladferd hos barn og voksne. DLD er meget debattert fordi den mangler kontekst i rettssamfunnet vårt.

Men når vi endrer motivasjon for vår moralske og etiske adferd, må vi vel også endre selve innholdet av denne atferden? Teknologi kan være en styrke for forbedring, men bare hvis vi holder teknokratiet i sjakk og lære å sette pris på alle feilene som oppstår som følge av at vi har valgt å leve i et liberalt demokrati. Noen av disse ufullkommenhete er nemlig ikke tilfeldig. De er faktisk en del av pakka!

Argumenterer for at vi sårt trenger en ny måte å debattere moralske konsekvensene av de fremvoksende digitale teknologier er påfallende. Ellers vil teknologien bli en tvangstrøye som dreper all kreativitet. Spørsmålet er, i hvilken grad bryr vi oss om andre, i hvilken grad vi er frie og i hvilken grad vi skal overvåkes. Denne diskusjonen kan ligne studietidens høybårne diskusjoner om det var Huxley eller Orwell som hadde kommet nærmest med sine dysutopiske framtidsvisjoner. Frihet jeg har viet mitt liv til å kjempe for, er vel tross alt ingenting annet enn en sjanse for oss, til å bli bedre?!

Eller er det slik at vi har gitt den (tilsynelatende ubrukte) frie tanke, i bytte for å kunne vrenge ut av oss hva det skulle være? Hvor som helst?

Åpne kilder 

Det er vanskelig å gi en enkelt definisjon på hva åpen kilde er. Det kan kalles en bevegelse av utviklingsentusiaster, det kan være et enkelt prosjekt, det kan være et juridisk prinsipp - listen er lang, og alle elementene hører like mye hjemme i den. Men som en meget vid og generell definisjon kan man si at åpen kilde er en filosofi i forhold til utvikling og produksjonsrutiner, som gir tilgang til produktet i dets opprinnelige form. Sett i forhold til all verdens utvikling av ideer, er dette å ha tilgang til kildematerialet til prosjektet. I motsetning til lukket kilde/ patentering, hvor man kun har tilgang til selve funksjonen prosjektet har utviklet, gir åpen kilde også tilgang til alle dokumenter bak programmet i sin opprinnelige form. Prosjektnavnet er ofte det eneste som er beskyttet for å se hvordan et prosjekt utvikler seg utenfor de orginale idemakernes kontroll.

Jeg lever alltid i håpet om at åpne kilder gir verden tilgang til ideer. Ikke at ideer skal stoppe tilgangen til verden.

Troen på at man alltid skal kunne velge noe nytt

At man alltid får en ny sjanse, er jo fullstendig urealistisk. Det at vi skal kunne leve og følge alle våre drømmer, i kontinuerlig usikkerhet og æreløshet oppleves IKKE som uvirkelig blant unge mennesker. Alle valgene de må ta underveis, vil ofte paralysere dem. De ser ikke at denne imaginære friheten, gir dem et like imaginært ansvar. Dårlige valg blir tatt.

Ja, for vi har fremelsket valgfrihet og individuell frihet til nærmest å bli en religion. Alle mulightene og all friheten gir oss samtidig fullstendig uhensiktsmessige ansvar og en stadig voksende forvirring. Samtidig blir folk deprimerte og redde for at de ikke greier å ta gode beslutninger som individ. For før hadde kollektivet, vært en viktig faktor i å bære individets beslutningsprosess.

 Noen av disse unge menneskene ender opp som meget sinte og bitre. Som jeg også skriver, bidrar også dette til å ytterligere svekke båndene til samfunnet vårt. Koblet sammen med en digital global revolusjon kan det oppstå meget risikable og sterke utviklinger i et tempo verdens befolkning ikke har sett maken til ennå. Revolusjoner som tok flere generasjoner å gjennomføre før andre verdenskrig, er nå kanskje implementert på en uke. De revolusjonære blir nå jaktet og prøvd stengt ute fra internett. En løsning som bare er bakstreversk.

Den økende sosiale inkompetanse

Barna våre får alt for lite trening i å omgåes hverandre i krevende situasjoner. De lærer i for liten grad sosialiseringskompetanse. Tvert i mot er de unge i ferd med å bli digitalt demente. Dette er bekymringsfull for demokratiske instrumenter i samfunnet. Det har betydning for unges muligheter til å få suksess i livene sine. De virkelig suksessrike jeg kjenner stopper alltid å spør om de kan bistå andre med noe som får dem nærmere sitt mål. De som utelukkende spør om hva de får igjen for noe de gjør er de som ikke opplever videre suksess i livet. Å øke den sosiale kompetansen til våre unge er kanskje den viktigste investeringen vi kan gjøre for fremtiden. Hva skal man med en master i et fag hvis man ikke kan sosialsere seg og la kunnskapskapitalen forrente seg?

"Den vanskeligste psykososiale oppgaven vårt samfunn står overfor, er derfor er å binde sammen de mest ekskluderte av individer med det mest flyktige av samfunn."

Lykkes vi ikke med det, på et bredere plan, vil vi oppleve en ytterligere avmodernisering av vårt samfunn. Et betydelig stammebundet levesett vil feste seg. En slags moderne middelalder. De unge fremadstormende kan i så måte komme til å bli fanget i en semivirituell, fulldigital og hypermoderne "Ridderne av det runde bord" - greie. Hvor man mobiliserer millioner av viljer med et mikrosekunds tastetrykk. Finnes det algoritmer i verden, som kan demme opp for dette? Det digitale personvernet er nesten dødt. På den siste skanse kjemper nå mennesker for åpenhet (transparens). Og kampene kjempes fortere enn noen kan fatte. Det er derfor stor fare for at noe får overtenning. Eller "går viralt" som noen ønsker å kalle det.

Før år 2000 var de politiske store slagene for å fremme ideologier. Etter 2000 har vi stort sett bare kjempet for å beholde sivilisasjonene. Vi kjemper mot despotisme og deregulering. Motstanderne er sjulte og brutale på et vis, som vi ikke har sett før. Kampen står på steder man ikke skulle tro. Og samfunnsprosjktetene taper den nødvendige gjensidige tilliten hos enkeltmennesket. Samfunnsprosjektene er i ferd med å bli virituelle. Mennesker kan se ut som om bare står tilbake som gps- styrte, forbruker-chipper. Er vi blitt redusert til en swipe?

Trenger man ikke da mye mer kunnskap om menneskers egentlige hverdag, enn den virtuelle? Er ikke teknologimakten, sett i dette lyset, ganske uvesentlig? Jeg sier ikke at det er håpløst. Langt i fra! Det ligger masse håp i dagens ungdom. For de kan utnytte faktorer ikke min generasjon er i stand til:

Når det er selve drømmene og ideene våre, som fyrer oss opp, kan fantastiske ting komme til syne: De egentlige revolusjonene!